De små ting III

Åpen

Kan vi snakke om alt?

Finnes det fortsatt tabuer?

Vi liker å tro at i "det moderne samfunnet" er tabuene bortimot utryddet. Ikke så rart kanskje, i tabloidavisenes og sladrebladenes tidsalder. Det meste kan selges som ”nyheter” i dag. Jo verre, jo bedre.

Sex er forlengst et foreldet emne – ”dameblader” og magasiner rettet mot ungdom har faste spalter med ekspertsvar på alt fra analsex til skofetisjer og gonoré. Jenter i barneskolealder går med navlen bar og lipglossblank trutmunn i skolegården.

Trenger vi å snakke om alt? Trenger vi mer åpenhet?

Ingen tvil om at det fortsatt finnes tema som er vanskelige å snakke om. Incest. Pedofili. Vold i familien. HIV og aids. Døden. I enkelte land også relikvier av religiøse tabuer. Men det skjer jo selvfølgelig ikke her…

Ensomhet. Psykiske sykdommer. Å skille seg ut – være annerledes enn ”de andre”.

Tabuene gjør oss til fanger i egen kropp. De setter opp kunstige fengsler med forhåndsdefinerte celler, og du plasseres ubønnhørlig inn der du passer. Det er alltids plass til en til. Om du da ikke spaserer inn av fri vilje. Det kan finnes en falsk trygghet der inne et sted. Et løfte om et fellesskap. Cellene voktes og vedlikeholdes fra øverste hold. Dette er selvfølgelig til alles beste.

Men det hviskes om det i mediene. At vi trenger mer åpenhet. Vi trenger folk som vil fortelle sin historie – slik at vi kan speile oss og få en viss anerkjennelse for våre egne følelser. For vi sitter med dem vi også. Prøv ikke å fortelle meg noe annet. Vi trenger bilder, filmer, musikk, fortellinger, kunst. Men mest av alt trenger vi samtaler. Samtaler uten de mellomleddene vi bruker i dag. Skjoldene vi skjuler oss bak.

Jeg leste et sted at vi trenger å kvalitetssikre åpenhet. Hvis vi skal snakke om noe så må det være en viss kvalitet over det liksom. Hva faen skal det bety? Dette må være et norsk fenomen. Håper jeg. Kvalitet over kvantitet. Generelt sett er jeg enig. Men ikke her. Så langt har vi ikke kommet ennå, at vi kan ta oss det privilegiet. Eller at vi i det hele tatt kan kreve noe av den som våger seg ut der. For der er det faen meg både kaldt og ensomt.

Vi er mennesker. Det er det vi har felles. Menneskeligheten. Vi trenger mer åpenhet. Åpenheten fører ikke til at det som er vondt sprer seg. Du får ikke HIV av å snakke om HIV. Du blir ikke ensom av å snakke om ensomhet. Årsakene ligger et helt annet sted enn her.

Samtalene er det som fører oss sammen – det som knytter oss til hverandre. Jer ser deg og du ser meg. Så er vi ikke alene likevel.

De små ting II

- Frøkataloger i postkassa.
- Ranunkler eller hyasinter i vase.
- Dompap, nøtteskrike og stær på fuglebrettet.
- Fullmånelys i vinternatta.
- Retro gardinstoffer.
- Nyvasket sengetøy.
- Snø som knaker under føttene.
- Maldon salt.

Bøker, bøker, bøker

Noen av bøkene som har ankommet heimen på ymse vis det siste halve året... Og dette er bare noen...
Har jeg sagt at jeg elsker bøker?

Jeg har ikke tenkt å legge ut i det vide og brede om de enkelte bøkene i denne posten. Men jeg kan nevne at man her ser avbildet følgende titler;

På menneskevei av Dan Lindholm
The Penguin Book of Norse Myths av Kevin Crossley-Holland
Elves, Wights, and Trolls av Kveldulf Gundarsson
Ingen vet hvem jeg er av Margreth Olin
Vegan Cupcakes Take Over The World av Isa Chandra Moskowitz og Terry Hope Romero
Veganomicon - The Ultimate Vegan Cookbook av over nevnte forfattere
Raising Our Children, Raising Ourselves av Naomi Aldort
Roots, Shoots, Buckets & Boots av Sharon Lovejoy
Strikk til Nøstebarn av Kathrine Gregersen
Undervisningskunst og Kunstnerisk Undervisning av Hanne Weisser
Årstidsbordene av M. v. Leeuwen og J. Moeskops
All Year Round av Ann Druitt, Christine Fynes-Clinton og Marije Rowling
Preserved av Nick Sandler og Johnny Acton




Litt skummelt å begynne å samle sammen bøkene i slike hauger... MEN. Jeg kjenner mange som har sine shopping spree's på HM og Glitter og Cubus og Lindex. Da er det jammen bedre å kjøpe bøker. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv...

Jeg er svak for bøker altså. Det er noe magisk med dem.
Og jeg har det med å vindus-shoppe på Amazon til stadighet, og ha en wish list på lengde med et vondt år. Jeg har mange andre svakheter også, det er ikke det. Vesker for eksempel. Eller sko (Det er visst en sånn kvinnegreie). Jeg sliter litt med å gå forbi Indiska og Kremmerhuset. Eller bruktsjapper.




Men jeg prøver å ta meg sammen.



Led meg ikke inn i fristelse - jeg kan gå selv.

The Miniature Earth

Barnet

Å møte et barn i blikket
er mer enn et møte med vår,
det er som å dra på en reise
tilbake titusener år
og ikke bare finne
sin egen barndom på ny,
men artenes famlende barndom
i tidenes morgengry!

Det er som den lille kroppen
som leker i sommerens vind
ennå har minnet i seg
om slektenes første trinn.
Den reiser seg opp fra stranden
og går i den solede sand
som apen en gang har reist seg
og blitt til den første mann!

Det er som om tusener slekter,
glemt av historiens sang
lever i ungens lemmer,
lever – for annen gang;
livet i årmyriader
på veien mot det som ble oss,
speiles av barnekropper
som dråpen speiler en foss!

Du ser når den lille løper,
bevegelsens eventyr –
at dette er selve løpet
på veien mot mann fra dyr,
og øynene, barnets øyne,
stirrer du inn i dem,
stiger av ansiktets linjer
urtidsmennesket frem!

Det første seirende vesen
som løftet sin kropp og gikk,
ham er det du treffer på reisen
dypt gjennom barnets blikk,
Han står under solen, kledt;
en sabeltigers skinn
og hugger i klippens vegger
sin ville uskyld inn –

Alt hva hans sanser møtte
av urtidens eventyrjord;
mammutflokkenes torden
og skogenes mørke kor,
hele tilværelsens fabel
i døgnenes forte jakt
ble til en rune i klippen,
tegnet på menneskets makt!

Hva var det som bragte seiren
til ham. den nyfødte art?
Hadde han øglenes krefter
og hjorteføttenes fart?
Nei. Men forvandlingens evne
brant gjennom øynenes glans
og vidnet udødelig sikkert
at fremtidens rike var hans!

***

Jeg sitter og ser på den lille
som leker på morgenens strand
og bygger med flinke hender
riker av rinnende sand.
Jeg føler at her er den samme
famlende, skapende hånd
som engang hugget i stenen
med urtidens lyn i sin ånd –

Barn! Som viljeløst gjentar
selve naturens motiv:
Veksten – og bærer i deg
summen av jordens liv,
gro imot nye former
i tidenes evige vår,
du lille urtidsvesen
på fire velsignede år!


Andre Bjerke

Overlagt drap

Advarsel til de eventuelle vegetarianere og veganere som måtte lese denne bloggen…

Jeg har med vilje ikke lagt denne posten under the vegan project – fordi dette handler om det stikk motsatte av veganisme.

Jeg har nemlig vært med på overlagt drap.
Kalkundrap.

Det skulle bli en egen post om hvorfor jeg vil leve mest mulig vegant. Men jeg har liksom ikke kommet så langt ennå. Delvis fordi jeg ikke liker å måtte svare for meg. Forsvare valgene mine ned til minste detalj. Og delvis fordi jeg aldri kan kalle meg veganer. Eller vegetarianer for den saks skyld.

Jeg ser i utgangspunktet ikke noe galt i å spise kjøtt. Om det er naturlig eller ikke er en pågående diskusjon i enkelte vegan-miljøer ennå, men jeg for min del mener det er helt naturlig. Det som ikke er naturlig er måten vi holder dyr på, måten vi behandler dem på, måten vi dreper dem på og den generelle holdningen. Til dyr som produkter. Ting.

Folk flest går i kjøttdisken og plukker med seg entrecôten uten å skjenke det en tanke. Hvor dyret kommer fra. Hvordan det ble behandlet. Om det fikk leve ut sine naturlige instinkter og leve et tilnærmelig fullverdig liv... På hvite brett, omhyggelig vasket rene for blod og sirlig innpakket i plast ligger de der. Så inderlig langt fra sin opprinnelse at vi ikke lenger ser forbindelsen til det livet det en gang var en del av.




Vi har mistet noe på veien. Den sterke forbindelsen vi en gang hadde til livet og naturen rundt oss. Ydmykheten og respekten. Det sto så klart for oss at livet var en balanse. En balanse mellom å gi og ta. Liv og død. Noe ble ofret for at noe annet skulle vokse og gro.

I dag tror mange unger at både koteletter og poteter kommer fra butikken, og at grisen legger pølser – som høna legger egg.

De ser på tv fra vakre norske gårder, fra vakker norsk natur og fjell, fjord og frodige enger så langt øyet kan se. Rødmussede og smørblide bønder, med ny og ren overall fra Felleskjøpet, melker Dagros for hånd til ære for fotografen. Det er alltid sol og sommer, og det er kattunger under låvebrua og nyslått høy på hesjene. Det er sånn vi presenteres for norsk kjøttproduksjon, og for landbruket generelt. En godt innarbeidet klisjé med store interesser og støttemidler både fra offentlig og privat hold.

Ikke et ord og ikke et bilde om den hverdagen og det livet dyra faktisk lever. Det livet vi har totalt herredømme over. Og ikke et ord eller bilde som kan illustrere realitetene – sannheten bak det glansede norske postkortet.

Ingenting om at de fleste norske kyr står bundet til en bås i fjøset 10 måneder i året. Kua er egentlig et flokkdyr. De lever sammen i store familiegrupper – gjerne hele livet – ledet av en av de eldre kuene. De beiter og tygger drøv etter en jevn rytme. De beveger seg gjerne flere kilometer i døgnet.

Ikke noe om at kalven blir tatt fra henne umiddelbart etter fødsel, og at de kan stå og raute etter hverandre i flere dager etterpå. Normalt ville kalven fulgt kua overalt, og diet i 6-12 måneder. Kalvene utvikler ofte atferdsforstyrrelser, de blir ikke sosialisert og har dårlig immunforsvar pga mangel på melk fra mor.

Kuene blir avlet og foret for å melke unormalt mye. Enormt mye mer enn normalt. Etter 3-5 år blir de ofte slaktet fordi melkemengden avtar. I vill tilstand ville kua kunne leve i 20-25 år.

Jeg ønsker meg tilbake. Ikke tidsmessig. Men til den respekten og kontakten. Til da dyra hadde navn og gikk fritt ute på tunet. Til da det var små forhold; bare nok til å dekke familiens eller lokalsamfunnets behov – og ikke mer. Nok til at flokken levde og vokste og trivdes. Til da vi forsto at disse dyra var og er våre medskapninger, et unikt uttrykk for liv, med like stor verdi som oss selv.

Så jeg har altså vært med på å slakte kalkun i jula. Den hadde levd tilnærmelig slik jeg skulle ønske alle husdyr fikk. Med muligheter til å leve ut naturlige instinkter. Med mulighet til å leve i flokk. Til å gå fritt både inne og ute, og lete etter mat hele dagen… I motsetning til kalkun og annen fugl i kommersielt landbruk - som sannsynligvis er de dyra som har dårligst forhold.

Det var ikke pent. Jeg tror aldri jeg kan bli vant til det, eller at jeg egentlig tenker at det er verdt det. Å ta livet av dem, når jeg egentlig ikke trenger det. Men skal jeg først spise kjøtt, så er dette det minste jeg bør klare. Og det minste jeg bør vite. Det synes jeg bør gjelde alle. Tenk på det neste gang du står i kjøttdisken.

Les mer om blant annet hold av storfe her:

Dyrevernalliansen
Landbruks- og matdepartementet
The Vegan Society