IRRGANGER henspeiler selvfølgelig på... nettopp irrganger. De svarte, destruktive, negative, ufine labyrintene i menneskesinnet. De vi aller helst skjuler så godt vi kan; feier under teppet, bortforklarer og lyver om. Alt det vi ikke vil vedkjenne oss med vår egen menneskelighet. Men det er en del av å være menneske. Mørke, skitne og skremmende greier - sånt som du skjuler for resten av verden - med nebb og klør. Ingen må få avsløre din menneskelighet. Ingen må få komme under huden på deg, ingen må få se sannheten, medmennesket. Det er skjoldet ditt du viser frem; den sirlig konstruerte masken som du har brukt mange år på å sette sammen fra magasinutklipp, polerte reklamefilmer, hippe og suksessfulle venner, og ikke minst den velmenende familien.
Ikke deg.
Kjernen.
En skulle tro at denne masken var noe som skulle skapes innenfra og ut. Istedet for slik det er for de fleste i dag - utenfra og inn.
Det er det irrganger handler om.
Det er mine irrganger, min tvil, mitt mørke, min tro, depresjon, hevn, sinne, hat, filosofering, tankespinn, religiøse grublerier, store sprøsmål, selvhøytidelighet, angst, skuffelse, skam, anger, sentimentalitet... Onde sirkler. Livet, døden og kjærligheten.
Her er det.
Versågod.
