New blog

So - I've created a new blog. Check it out here.

Recently thrifted

Ok. My first blog post in English. I've been wondering about changing to writing just in English, but... Maybe I should write both in English and Norwegian? Or maybe I should have a category just with English posts? I still feel like writing mainly in Norwegian, but it would be fun to reach more people and get to know others with the same interests as me. Since they are seemingly few and far about here in Norway ;) Or maybe I should get another blog?

Enough about that. These are the results of my last dumpster searches and thrift shop hunts. Above is a photo of my bathroom shelf. Most of it is used, found, thrifted or inherited. The new addition is the brownish tinted vase and the glass with cotton in it. Found in the local dumpster! As for the rest of it; the tablecloth is thrifted, so is the small plate with jewelery in it. The silver plate bowls (with rocks from a Cretan beach) are inherited from my grandmother and so is the crystal jar (I think she found it on the dumpster!). The jewel box on the right has been in the family for as long as I can remember - I don't know where it's from. I use it for q-tips. The basket is from Ikea and the Moroccan-style plate is from Kremmerhuset. My jewelry-branch is from the wood outside my front door...


This cool chair was found on the dumpster... I just can't believe what people throw away... That being said - we were there with a small truck full of "stash" and trash from the cellar... It's so liberating in a way - to get rid of things just piling up and collecting dust in the basement, but it still feels wrong to throw away things that can still be used (And I think it should feel wrong). Thankfully there was a tent there to put "things" and furniture that others may want. Most of what we buy/get is secondhand, so I allow myself to feel just a little less sad about it all...

The lampshade below was thrifted a while ago at a local fleamarket (I just love love love anything with ivy on it!), but got lost somewhere behind the other dust collecting stuff in the basement. Still don't know where to put it though...


This dress was sewn from old sheets and bedclothes bought at the Salvation Army shop. It still lacks buttons - I'm going hunting for some soon. One can never have too many buttons ;)

Kreta

Vi bodde ved nordvest kysten. Praktisk talt på denne stranda, der lange dager ble tilbrakt med en bok og med bøtte, spade og sandkakeformer. Det ble tid, så mye tid som det er mulig å få med småbarn og storfamilie på tur, til å vandre barfot langs stranda og puste inn sol og hav. Det ble tid til å samle steiner - noen hvite som nysnø og slipt myke av tid og bølgekraft og andre med huller eller striper eller grønne og røde sjatteringer. Det ble tilogmed stjålne minutter til å sitte i glovarm sand med bølgeskum i ansiktet og puste inn vill og varm og utemmet Middelhavsenergi.



Men også litt tid på dette hotellet...



Der enkelte brukte mesteparten av tiden på denne måten...












Andre ble for det meste observert slik...



En dag ble også tilbrakt på en av Kretas aller vakreste strender - Elafonisi...



Der det var kilometer med ankelgrunt, azurblått vann...






Der noen brukte tiden til å vasse rundt i silkemyk sand på jakt etter eremittkreps, sneglehus og skjulte skatter... Mens andre fikk nye fregner og røde neser og smaken av ramsalt sjø i ganen, eller tok opp jakten på salamandre og småfisk med kamera. Det var sand i sokkene og sandalene og håndklærne, solkremseige håndfalter, smil om munnen og luft i sjelen...






Senere var vi i Chania - blant annet ved den venetianske havnen. Og i gamlebyen. Lange, smale smug med boder og butikker. Egne gater med vesker og kåper og håndlagde sandaler - lukten av nytt lær. Duker og sirlige broderier, vevde tepper med tradisjonelle greske motiver og mønstre. Rustikke keramikklykter, krus og fat med påmalte olivenblader, flasker fylt med klassifisert og premiert olivenolje, krydder til gyros og suvlaki, håndlagde såper, natursvamper og konkylier. Reproduksjoner av 3600 år gamle minoiske slangegudinner. En fløytespillende Pan, Dionysos med vinrankene og Afrodite i havets skum.



Flere snirklende smågater med slitte hvitkalkede bygninger, små resturanter med tak av vindrue og eføy og blå himmel. En flaske tørr kretisk rødvin, en tallerken tzaziki med oliven og ferskt brød. Lukten av grill og timian. Blodrøde tomater med fyll av sol, ris, dill og mynte. Det er smil og latter. Det diskuteres og lages minner. En eldre kreter med rosenkrans i neven går forbi bordene med ouzodrikkende turister og lyser hjertevarme og gjestfrihet. En kelner lar lett sjarmere fra seg en ekstra brus pyntet med glitter og regnbuefarget papirblomst når en liten norsk prinsesse smiler og skåler på gresk. En herreløs katt får sneket til seg noen sårt trengte rester, og prinsessen får nye bestevenner i gatas hundeflokk. De velfødde hundene lever det gode liv under resturantbordene og i små prinsessers ferieminne - med sine vennlige øyne og fargerike personligheter - som grekere flest.









I hagene og i bygatene står appelsintrærne og sitrontrærne som den naturligste ting i verden og venter på å bli lagt på glass, kandisert eller dryppet over sprøstekt blekksprut. På landsbygda ligger olivenlundene og vinmarkene i tepper og klatrende i steile fjellsider sammen med geiteflokkene. En liten familie står ved veien med egenprodusert olivenolje og ravfarget timianhonning. En eldre dame med sort kjole og lang grå flette i nakken står krokrygget og vanner planter og blomster i bøtter, spann og gamle oljefat. Langs veine over hele øya, selv på de tilsynelatende mest gudsforlatte steder, står små helgenskrin - miniatyrtempler med ikoner, madonnafigurer og friske blomster.



Dette var noen få av mange gode inntrykk fra Kreta. Noen av de negative vil jeg skrive om senere.

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag?

Vet du det?
Ikke det nei.

Kanskje ikke så rart. Her i Norge går Jordens Dag stille forbi uten noen særlig omtale. Hittil har jeg bare funnet dette i norske medier;

Nettavisen nevner det såvidt; " Jordens dag ble markert første gang i USA i 1970. Bakgrunnen for markeringen var et ønske om å gjøre mennesker oppmerksomme på verdens miljøproblemer." bt.no annonserer at det skal være Jordens Dag konsert i Bergen i kveld klokken 19. National Geographic Channel utlyser en fotokonkurranse der de ønsker å se hvordan "Din Jord" ser ut. Ellers er det ikke mye å hente.

Er det ikke litt rart da? Eller?

Har vi blitt mette etter all klimadebatten og maset fra miljømafiaen? Eller har vi bare gitt opp og hengitt oss til en slags tilstand av passivt stress og dommedagsangst? Hvis vi skal høre på hva de store mafialederne sier, så er det kanskje ikke så rart. Vi gjør det meste feil selvfølgelig. Og undergangen kommer nærmere for hver dag som går. Det er bare å kjøpe inn boksemat og flaskevann først som sist.

Steinar Lem – med en sentral posisjon i Miljømafiaens styre – må gjerne fortsette sitt korstog på egenhånd. Han gleder oss jo stadig med sitt positive og inspirerende åsyn i medier rundtomkring. Med håndboken for bedrevitere under den ene armen og janteloven under den andre. Jeg tror ikke det blir Lem og lakeiene hans som redder verden.

Jeg tror nemlig ikke skremselspropaganda er en god ting. Det er forskjell på det å spre frykt og det å gi folk informasjon. Frykt, skam og mindreverdighetsfølelse er sjelden gode motivasjonskilder. Hvis ønsket er å få folk til å handle mer miljøvennlig så er mange av strategiene miljøfolket bruker i dag feilslått. Det er kanskje ikke alle som har et sterkt miljøengasjement. Sånn er det. Det er ikke alle som bryr seg. Kanskje er det ganske få som egentlig gjør det. Hva er det som får noen til å tro at det å kjefte og smelle og tråkke på livene til folk kommer til å gjøre det bedre?

Det er vanskelig å ikke gå i samme fella. Det er vanskelig å forstå at noen ikke bryr seg. Særlig de som ser og føler hva som foregår (Og de fleste gjør vel det, enten de vil eller ikke). Skylappene er store, og jeg får følelsen av at enkelte litt krampaktig prøver å melke kua for de siste dråpene. Det går jo under med oss likevel. Hvorfor ikke ha det litt moro på veien? Jeg ser for meg bandet som spilte på dekk da Titanic sank.

Så – hva skal vi gjøre i stedet? I en ideell verden kommer motivasjon innenfra. Og den kommer ikke fra frykt for konsekvenser eller autoriteter. Og egentlig ikke av gulrøtter lagt ut av myndighetene heller, som for eks belønninger i form av penger eller spesielle fortrinn, tilrettelegging eller whatnot (selv om dette kan være en positiv og nødvendig ting). I en ideell verden. Frem til det skjer kan vi som ønsker å gjøre noe aktivt for å få andre interessert gjøre en ting. Være gode eksempler. Vise at man kan faktisk gjøre noe. Det finnes mange muligheter. Litt er bedre enn ingenting. Man må ikke flytte ut i skauen i ei hytte uten vann og strøm, eller senke levestandarden til middelaldernivå!

Informasjon finnes det nok av. Mediene er fylt opp med fakta om hvor dårlig stilt det er. Jeg tror ikke hovedjobben nå består i å informere enda mer. Jeg tror de fleste har forstått hva men ikke helt hvordan. Eller tar jeg feil?

Change

Ok. Det er ikke riktig så winter wonderland stemning her som man skulle tro av bildet over. Men det er faktisk snø ennå. Heldigvis kommer mer og mer av hagen til syne. Vi bor såpass høyt (jada, alt er relativt) at våren kommer merkbart senere her enn for eks nede ved nærbutikken - ca en mil ned og sørover. (Og bortover...?) Her oppe er det ennå ingen hestehov, hvitveis eller bjørkeknopper.

Men våren kommer hit også. Og med våren kommer endring. Jeg kjenner det i lufta. Noe er i gjerde. Noe skal skje og alt i meg og rundt meg sitrer i forventing. Lufta står stille og summer av liv. Det kribler og danser og leker.

I hagen skal det ryddes og rakes og flyttes og graves. Det er mye som skal renses vekk for å få plass til noe annet. Og det er mye som kommer til syne når snøen først forsvinner. Gjørme og søppel og rot som før lå gjemt og glemt. Nå skal alt frem enten vi vil eller ikke. Det er bare å ta tak. Under alt det som er gammelt og dødt foregår små mirakler.

Vi kan begynne med noen kloke ord;

”The earth does not belong to man; man belongs to the earth.
This we know. All things are connected like the blood which joins one family.”

- Chief Seattle

“In gardens, beauty is a by-product. The main business is sex and death.”

- Sam Llewelyn

”What is a weed?
A plant whose virtues have not been discovered”

- Ralph Waldo Emerson

“My green thumb came only as a result of the mistakes I made while learning to see things from the plant's point of view.”

- H. Fred Ale

“By the time one is eighty, it is said, there is no longer a tug of war in the garden with the May flowers hauling like mad against the claims of the other months. All is at last in balance and all is serene. The gardener is usually dead, of course.”

- Henry Mitchell

Så, da er det bare å sette i gang…

Mother Earth And Her Children

En nydelig liten skatt av en barnebok - skrevet for over 100 år siden. Den tyske kunstlæreren Sibylle von Olfers skrev og illustrerte originalen i 1906. Denne versjonen er den første som er oversatt til engelsk på rim. Illustrasjonene er en fantastisk (!) quilt av Sieglinde Schoen Smith. Historien begynner med at Moder Jord vekker rotbarna for å gjøre alt klart til våren. Marihøner må males og humler må børstes og alle blomstene må få kjolene på...

Kjøleskapspoesi

Grådag